januar 2013


HELGENS BLOGG & STRILEN

Hei!
Det har skjedd noe helt absurd.
I går fikk jeg nemlig en mail fra blogg.no der det stod at jeg hadde blitt utvalgt til å være helgens blogg. Det vil si at de lager en presentasjon av meg og bloggen min som kommer på forsiden av blogg.no!  Dette hadde jeg ALDRI trodd at skulle skje og jeg skjønner ikke hvordan de kom over min blogg. Lille meg direkte inne fra Frekhaug liksom. Hun sendte meg noen spørsmål. Litt om meg, hvorfor jeg blogger og om diagnosen min. Det kommer med i presentasjonen.

I tilleg hentet mamma meg på skolen i dag og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg satt meg inn i bilen og da sa hun at vi skulle rett til strilen sitt kontor for jeg skulle bli intervjuet og komme i avisen.


At bloggen min skulle få en sånn respons hadde jeg aldri sett for meg.
Jeg er veldig takknemlig!

 

TÅKE

Hei!
(Jeg skrev jo at jeg skulle legge ut bilder fra teateret i dag, men jeg glemte selvfølgelig å ta bilder så det får jeg gjøre til helgen!)
Det er veldig mange som spør meg om jeg ikke blir stresset på grunn av at jeg skal ha så ha mye fravær på skolen fremover og at jeg har hatt det nå også på grunn av kyssesyken og ja selfølgelig blir jeg litt stresset på grunn av det. På en annen side blir jeg ikke det i det hele tatt, det har liksom ingenting å si. Det er synd å si det, men det er sant. I begynnelsen ble jeg helt i sjokk når legen sa at det ble over en måned borte fra skolen og det tror jeg legen skjønte at jeg var så da sa hun  til meg at "Det er ikke mye å være borte fra skolen i seks uker når du kan ha en rett og god rygg for resten av livet." Det er jeg blitt mer og mer enig i, operasjonen er viktig!

Alle tankene mine går bare med til å forberede meg på operasjonen og alt annet blir bare tåkete i forhold. Jeg er i en boble av rare tanker for tiden. Jeg vet at jeg kan få infeksjon, jeg vet at jeg kan bli lam, men jeg vil ta denne operasjonen for jeg er faktisk plaget med ryggen sånn som den er nå og det kommer bare til å bli verre om jeg ikke tar den. Jeg har fått vekk tanken om at jeg kan dø for det skal jeg ikke, virkelig ikke! Det kommer til å bli tøft og vondt, men når en del andre jenter på min alder har tatt denne operasjonen, så kan jeg også! Jeg gruer meg masse og gleder meg litt, gleder meg til det er over. Overlegen sa at jeg kom til å gå ut fra sykehuset som en helt annen jente og det blir jeg glad av å tenke på. Det er nemlig vondt å ha en skjev rygg. Jeg synes operasjon er en merkelig ting, at et menneske skal skjære et annet opp og gjøre det bedre. Jeg skjønner  ikke at noen tør å operere andre, ta skalpellen og snitte! Tanken på at jeg faktisk skal ligge på operasjonsbordet med ryggen åpen uten at jeg skal ense noenting er også litt rar.

  



Sorry for et litt seriøst og  forvirrende innlegg, men det er sånn tankene mine er nå. Alt bare svirrer rundt i hodet.  
Jeg har bestemt meg for at jeg skal lage et innlegg om selve operasjonen, men jeg skal prøve å ikke lage det som en kjedelig faktatekst!

Håper alle får en fin dag videre :-)



 

SKOLIOSEVENNER

Hei!
Når jeg startet denne bloggen var det fordi jeg ønsket at familie og venner skulle få følge med på hvordan det går.
Jeg har fått veldig mange fine kommentarer og oppmuntringer fra dere og det er jeg veldig glad for.
Med denne boggen har jeg også fått bekjentskap til andre som har skoliose. Takket være Marie www.marieskoliose.blogg.no ( anbefaler å ta en titt på den bloggen) har jeg blitt med i en hemmelig gruppe på facebook for personer som har skoliose. Der støtter vi hverandre, deler erfaringer og backer hverandre opp. Jeg er veldig heldig!Jeg føler virkelig at jeg har gjort det beste ut av en litt kjip situasjon.
Om du har skoliose og ønsker å bli lagt til i gruppen kan du legge igjen en kommentar!



I helgen driver jeg og har forestillinger med teateret, noe som tar all min tid! Jeg skal legge ut bilder av det senere senere :-)

Håper alle får en fin dag.

 

 


 

HJERTEVENNER

Hei!

I dag har jeg vært så heldig å få lov til å skrive et innlegg på Rikke sin blogg! (Jeg har mast om det)
jeg heter KIne og er den lykkelige storesøsteren til Rikke. Ja for Rikke er virkelig den skjønneste (les rareste) jenten jeg vet om. Vi har et spesiellt bånd hun er uten tvil min  beste venn, og jeg er hennes pleier hun hvertfall å si...

 

Vi snakker sammen om alt heldigvis, og vi har hjulpet hverandre ut av diverse "kriser" oppigjennom. Det vil si mest minsten da for hun har stadig såkelte "Rikke-kriser" .Rikke-kriser er en krise er typisk Rikke å rote seg opp i, den kan for eksempel gå ut på at hun er litt sen ut døren på vei til skolen for så å finne ut at sykkelen er punktert. "kunne like godt vært meg" tenker du, men det som kjennetegner  Rikke-krisen mest er måten hun takler den på! Først har hun et "one man show" ute på trappen, der hun prøver å fikse sykkelen på måter ingen har sett før. Det ender gjerne med at hun må legge seg ned litt, ikke på grunn av Iherdig sykkefiksing, men på grunn av tilsvarende latterkrampe! Det er da hun legger på sprang, eller ringer ekstrabesteforeldrene borti gaten "hjelp meg det er kriiise her!" ....Jezz.



Som dere skjønner er rikke en mildt sagt underholdende person å være med. Hun er blid, sprø og sinnsykt morsom. Det er ikke bare på teater Rikke spiller teater hvis du trodde det. Vi deler rom, det har vi gjort hele livet. Dårlig plass?? nei vi har hvert vårt rom, men hvem vil ligge der når man kan ha tidenes sleepover-party hver kveld? Not us. Derfor sover vi på "hulaen", det ultraawesomeste rommet i huset. Der serverer vi hverandre de sykeste etterligninger, vitser og andre vittigheter. Vi ler så vi griner hver gang,for når det gjelder humor er vi to utømmelige kilder.

Jeg har jo alltid visst at Rikke er en fornuftig jente bak den noe useriøse fasaden. Men med denne bloggen har hun virkelig vist oss alle hvor flink, smart og reflektert hun er. Jeg er utrolig stolt av henne. Haha, det hadde dere vel aldri gjettet...

 

Jeg var hos farmor og farfar når rikke fortalte at hun skulle operere. hun var usansynlig cool hår hun sa det: "jeg var jo på sykehuset i dag...?" "jaaa?" sier jeg uten å egetlig følge så mye med. jeg visste jo utfallet: korsett. "ja, Jeg måtte operere." Det ble stille noen sekunder. Hun så meg rett inn i øynene mens hun sa det og holdt forsatt fast på blikket mitt, ventet på en reaksjon. Jeg kjente tårene presse på, men siden jeg så at hun taklet det så bra ville jeg ikke skremme henne. Jeg klemte henne ganske hardt og sa at det kom til å gå fint, eller noe lignende, før jeg gikk ut på badet. Der gråt jeg. ikke fordi jeg var redd men fordi jeg synes synd på henne. Jeg synes det var forferdelig uretferdig. Hun har nemlig knekt armen uttallige ganger, vært innlagt på sykehus for Borrelia, og vært syk av og på en god stund. Nå har hun jo også fått kyssesyke og nå når den endelig begynner å slippe taket, skal hun operere om 10 dager. Med tanke på at jeg aldri har brukket et bein i kroppen, begynner skjevfordelingen å bli ganske skeiv. Skjevere enn Rikke sin ryggrad faktisk. Oh yes...



Etter den tappre måten hun fortalte meg om operasjonen på har det jo selvsagt gått mye opp og ned. Hun tenker en del på narkosen, jeg tenker mest på at hun skal ha vondt, for det hater jeg. Hun har hatt en del spørsmål og usikkerheter og jeg har prøvd mitt beste å informere og betrygge henne. Det har vært godt for meg også, for da har jeg fått gjennta for meg selv mange ganger at dette kommer til å orde seg. Det gjør det jo. Det viktigste jeg kan gjøre er å være der for henne, og holde henne i hånden. Og det gjør jeg til verdens ende! <3

Jeg elsker deg, Rikke!<3

 

 

 

 

 

 

 

HODET OVER VANNET

For å klare å tenke positivt må jeg jobbe beinhardt med meg selv.
Jeg var veldig redd for å dø. Det var det første jeg tenkte, at jeg kom til å dø. Det høres jo helt patetisk ut, men det var faktisk det som kom opp i hodet mitt. Etter at legen hadde sagt at han ikke kunne garantere meg livet sa han også at det værste som kunne skje var at jeg ble lam og da svarte jeg " Åja, men det går helt fint!" for jeg var så lettet over at jeg høyst sannsynelig kom til å overleve, haha! Nå skal det sies at det ikke går en dag uten at jeg tenker negativt om operasjonen, men da tar jeg i bruk noen teknikker for å unngå at jeg drukner i de dumme tankene mine! Det jeg gjør er:

  • Jeg lager et skjema som ser slik ut

 

Så skriver jeg inn positive tanker jeg har og negative og veier opp mot hverandre og da ser jeg at det ikke er vits i å ha de negative tankene.

  •  Det jeg gjør hele tiden er å fokusere på den lille prosenten, det er ikke lurt.
    Det vil si at det er kanskje 99% sjanse for å overleve og likevell klarer jeg virkelig å tenke på den ene lille prosenten. Med den tanken gjør jeg ikke noe mer spesielt med enn å bare si til meg selv at det er tåpelig å tenke sånn. Bare når jeg skriver det skjønner jeg jo at det er galt.

 

  • Hver kveld før jeg går å legger meg går jeg på badet og snakker med meg selv. Nå tenker du sikkert  "okeeei, Rikke litt schizofren eller?" ,men helt seriøst så hjelper det. Jeg går gjennom alt som skal skje, negative tanker jeg har hatt den dagen o.s.v Jeg må gjøre det, hvis ikke så graver jeg meg ned i dårlige tanker og så går det ut over andre og det vil jeg jo selvfølgelig ikke!

 

  • Det er utrolig viktig å snakke om ting som er vanskelig. Jeg har mange rundt meg som jeg snakker med om ting blir vanskelige og det er jeg veldig glad for. Det å gå inne med følelser er noe som ikke er godt for noen.

 

  • Det siste jeg gjør er å bare skrive ting opp. Det gir meg veldig klarhet i hvordan jeg egentlig føler det.

 

 Jeg har tenkt på at det er litt dumt at jeg ikke har operert noe før og så må jeg bare hoppe i en stor operasjon første gangen. Hadde jo vært fint å tatt blindtarmen eller noe bare for å øve meg litt. Det mener jeg ikke, eller vet ikke. Nå er det hvertfall sånn det er og det må jeg bare jobbe meg gjennom.


 

PREOPERATIV DAG


Hei! I går var jeg på preoperativ dag og det var ikke så ille som jeg trodde det kom til å bli.

Når vi kom til sykehuset var det dette som møtte oss:



Sykehus er veldig forvirrende spør du meg, men vi fant selvfølgelig frem. Jeg hadde en base når jeg var der. Alle som skal på preoperativ kommer inn på et rom,et venterom. Du er der mellom alle testene og samtalene du skal på. Det første de gjorde var å måle hvor høy jeg var, vekten, blodtrykket og pulsen. Alt det var helt fint, heldigvis!



Etter det skulle jeg inn til en turnuslege som stilte meg masse spørsmål. Hun skulle ha informasjonen til jeg skulle legges inn på sykehuset. Samtalen med kirurgen var etter det, han fikk jeg stille spørsmål til. Sykepleierene gav meg et skjema jeg kunne fylle ut om jeg ville være med på forskning, og det ville jeg selvfølgelig! Det gikk på hvordan jeg har det nå i forhold til plager og sånn. Jeg får skjemaet igjen etter 3 måneder for å fylle det ut på nytt, det er bare for at de skal se en bedring.





Etter det skulle jeg snakke med anestesilege og han forklarte meg om narkosen og smertestillende etterpå. Han spurte meg også om jeg ville ha beroligene før jeg ble trillet ned. Det sa jeg ja til, men angret litt når jeg fikk vite hvordan det blir tatt. Jeg gjør det selv og tar det med en sprøyte ( uten nål selvfølgelig ) bak i halsen og så må jeg svelge med en gang for det smaker så forferdelig. Det går nok fint. Jeg snakket også med overlegen om hva de skulle gjøre under operasjonen. Det orker jeg ikke gå mer inn på nå, jeg skal se om jeg klarer å manne meg opp til å lage et innlegg om det senere.



Anestesilegen tegnet opp hvor de skulle stikke inn veneflonen, og hvor jeg da måtte feste bedøvelsesplaster.

Etterhvert skulle jeg over til barneklinikken for å ta test av lungene mine og det er noe av det kuleste jeg har opplevd- Ok det var kanskje å ta litt i da! Men vi gikk i undergangen under sykehuset. Det var mange rare ting der nede og folk kjørte veldig små biler. Hvis jeg forstod henne riktig kunne det også kjøre ambulaser der. Det var masse senger som de ikke brukte der og det var bare et utrolig rart sted. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg var for fascinert til å ta bilder. Etterhvert som vi gikk kom det fler og fler figurer på veggene og da skjønte jeg at vi nærmet oss. Lungekapasiteten var litt under forventet, men det kom jo ikke som et sjokk.



Da jeg var ferdig med det fikk jeg omvisning på avdelingen jeg skulle ligge på, det var utrolig koselig. Jeg skal ligge på barnekirugisk avdeling. Det er figurer på veggene og maling i fine farger. Det er forskjellige farger utenfor dørene og bilder på veggene av bamser som blir undersøkt. Det at det er barnslig der gjør det mye mer hyggelig og tryggere spør du meg.







Jeg snakket med fysioterapauten der, det er hun som skal hjelpe å trene meg opp igjen. Hun advarte meg om at jeg kom til å synes hun var skikkelig irriterende og hun sa jeg kom til å tenke " der kommer fysioterroristen" Haha! Det første jeg skal klare er å få lungene sterke igjen ved å blåse i en fløyte (som ikke lager lyd, vel å merke). Det er fordi jeg får hjelp til å puste de første dagene. Etter det skal jeg klare å sitte på sengekanten og deretter klare å gå. Det er helt absurd å tenke på at jeg snart skal bli så dårlig og deretter så bra. Jeg snakket også med en veldig betryggende sykepleier om alt som skal skje etter operasjonen. Hun ga meg også Emla plaster og tre paraceter jeg skal ta klokken seks om morgenen. Jeg skal ta Emla plasterene fordi det gjør vondt å få veneflon, jeg vet ikke hvorfor jeg ta paracetene.  



Det siste jeg gjorde var røntgen og det tenkte jeg at ikke var noe problem så jeg var ikke noe nervøs for det. Jeg fikk på meg en sykehusskjorte og tok først røntgen stående. Det var helt greit det. Når de hadde sett bildene sa de at de skulle ta noen bilder til og at de skulle heise opp platen jeg stod på. Når jeg hadde blitt heist litt opp kjente jeg at platen bak meg begynte å gå bakover og de sa jeg måtte lene meg til den platen. Det vil si at jeg ble heist opp og lagt ned fra stående stilling og det var veldig skummelt synes jeg. Jeg hadde ingenting å holde meg i heller. Når jeg var i liggende stilling skulle de rette opp ryggen som de sa og det gjorde forferdelig vondt. Jeg fant et bilde av det på google.



Det ser kanskje ikke så ille ut, men det gjorde veldig vondt. Jeg hadde håndkler under meg da som var krøllet stramt sammen og var stein hard i stedet for den røde "puten" som hun har. De gjør dette for å se hvor mye de skal rette opp.

Det var en spennende dag med masse informasjon. Alle jeg møtte var veldig hyggelige. Jeg kan ikke si at nå gleder jeg meg til å være på sykehuset, men det er litt greiere nå som jeg vet hva jeg går til. Etter dette dro vi til farmor og farfar og der sovnet jeg delvis fordi hodet mitt var fullt av tanker og informasjon, men mest fordi at jeg har klart å få kyssesyken oppå det hele. Jeg våknet ikke før det var fem minutter til jeg skulle ut døren og på teater, så i dag er jeg helt utslitt. I dag er det en uke og seks dager til jeg skal operere, 3 dager til premiere på teateret, jeg må bli frisk fra kyssesyken og jeg har masse å gjøre på skolen også i og med at jeg har vært syk lenge. Jeg har veldig mange tanker oppi hodet for tiden, men prøver så godt det lar seg gjøre å tenke positivt.



 

 

 

 

 

TAKKNEMLIG

Hei og god morgen!
Jeg er dødstrøtt! Jeg skal avgårde på sykehuset nå på preoperativ post. Vi må være der klokken åtte. Er ikke sikker på om jeg kan lage et innlegg om det i dag for jeg skal på teaterøving etterpå, men hvis ikke kommer det i morgen!
Jeg vil bare si tusen takk til dere som leser bloggen min og sender meg koselige meldinger og kommentarer her, på facebook  og på mobil! Jeg blir utrolig glad for det, dere er herlige! På sykehuset i dag skal jeg ta blodprøver, røntgen, lungekapasitet test, snakke med anestesilege og kirurg ( Kirurgen er den stakkars legen som fortalte meg at jeg skulle operere og som jeg forlot med mascaraen gnidd utover, lovely! Jeg skal virkelig være blid som en sol nå ) og se avdelingen der jeg skal legges inn. Det blir en spennende dag og jeg har blandede følelser!

- Håper dere får en fantastisk dag

 

 

SÅNN HAR JEG DET



Hei! Jeg har jo allerede fortalt dere hva skoliose er , men jeg tenkte å skrive litt om min historie.

Det hele startet for ganske lenge siden der jeg følte at det var noe galt med pusten min og jeg var veldig mye svimmel. Noen ganger følte jeg meg så dårlig at jeg ikke kunne gå på skolen. Mamma og pappa skjønte ingenting for jeg hadde jo ikke vondt i halsen og jeg var heller ikke kvalm. Jeg var ikke vanlig syk. Det var bare at jeg var utrolig svimmel, så svimmel at jeg ville bare legge meg ned og lukke øynene. Når dette med pusten hadde pågått en stund bestemte vi oss for å gå til legen for en astmatest. Den var negativ og jeg følte meg veldig dum. Jeg tenkte at kanskje dette bare er noe jeg innbiller meg og hadde utrolig dårlig samvittighet for alt jeg hadde stelt i stand.



Påsken 2011 dro vi til Spania hele familien. Vanskene med pusten var der fortsatt, men jeg hadde innfunnet med med at det var sånn det var. I syden valset jeg selvfølgelig mye rundt i bikini og det var da vi merket at det var noe galt med ryggen min. Det var farmor som oppdaget det. Hun spurte om jeg hadde slått meg eller falt for jeg var så hoven på den ene siden mente hun. Jeg svarte bare at det hadde jeg ikke og tenkte ikke noe mer over det før vi kom hjem igjen. Mamma og pappa hang seg mer og mer opp i det. Vi så til slutt at det var noe som stakk ut på høyre side og bestemte oss med en gang for at vi skulle gå til legen - igjen.



Jeg husker ikke så mye av selve legebesøket, men jeg ble henvist til Unilabs. Det tok vel noen uker før jeg fikk komme dit for å ta røntgen av ryggen. I mellomtiden mens jeg ventet gikk jeg til Fysioterapaut, det gjør jeg enda. Etter en eller to ukers tid fikk jeg ta røntgen og de tok bilder av ryggen i mange forskjellige stillinger. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor jeg måtte gjøre alt dette og heller ikke at det skulle være noe galt. Jeg fortsatte å gå til fysioterapaut. Jeg ble innkalt til legen igjen og da sa hun at jeg hadde skoliose. Resultatet av røntgenbildene viste at ryggen min var 40 grader skjev. Jeg hadde blitt henvist til Haukeland for å snakke om hvordan de ville behandle meg.



Da jeg kom på Haukeland kom jeg først inn på barneavdelingen for å ta nye bilder. Deretter skulle jeg snakke med en lege på Ortopedisk avdeling. Jeg var blitt fortalt av familien at selvfølgelig skulle jeg ikke operere og jeg skulle sikkert bare få et korsett eller noe sånn. Så jeg fikk helt sjokk når jeg fikk vite at jeg måtte opereres. Han sa at ryggen min var 57 grader skjev da. Første reaksjonen min var å begynne å gråte og jeg synes forferdelig synd på han legen. Jeg husker ikke en ting av hva han sa bortsett fra at jeg skulle operere selfølgelig. Jeg husker at jeg spurte om jeg kom til å dø, haha! Det at han svarte "jeg kan ikke garantere deg noe" gjorde ikke situasjonenen bedre. Nei, uff jeg vet ikke hva han må tenke om meg!



Da farmor og jeg kom ut fra sykehuset, husker jeg at jeg sa "Det er bra det er sol i dag da hvertfall." Det var nemlig en nydelig dag og det hjalp meg til å tenke lysere tanker. På sykehuset blir det mer skummelt, så når jeg kom ut prøvde jeg bare å tenke på det positivet som for eksempel at jeg blir høyere! Jeg ringte til rundt til familien min og fortalte det med en gang og etterhvert til vennene mine. Alle har vært helt fantastiske og støttet meg hele tiden. Selvfølgelig er jeg redd og selvfølgelig gruer jeg meg veldig mye, jeg har dårlige dager og gode dager. Jeg klarer meg greit takket være at jeg har så mange fine, gode mennesker rundt meg.

 

 

 

 

RYGGEN MIN

Hei! Nå har vi tatt noen bilder av ryggen min sånn som den er nå og jeg ser at det er en grunn til at jeg skal operere.

På dette bilde kan dere se at ryggraden min tar en svipptur innom skulderbladet på høyre side.




Her ser dere den "friske" siden som er relativt normal og så kan man se skulderbladet som er presset ut på den andre siden.



Her har jeg mye mer og alt for mye svai i ryggen.

Her bøyer jeg meg fremover. Den skjeve ryggraden presser skulderbladet mitt ut og brystkassen frem.

 

Alt dette har legen sagt at de skal fikse opp i under operasjonen. Jeg ønsker dem lykke til med det:-)








   





 





HVA SKOLIOSE ER

Hei! Jeg skal prøve så godt jeg kan å forklare dere hva skoliose er.
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg ikke har satt meg skikkelig inn i hva skoliose er før jeg startet denne bloggen for jeg synes det er litt ekkelt.
Uansett, skoliose er en tilstand der ryggraden roterer rundt sin egen akse samtidig som den krummes sideveis, oftest i en S-form eller C-form. Legen har ikke sagt det, men utifra røntgenbildene tror jeg at jeg har C-form. Aller hyppigst utvikles Skoliose i 10-15 års alderen. Det er i all hovedsak hos jenter at skoliosen utvikler seg så mye at den blir behandlingstrengene, og den regnes derfor som en kvinnesykdom.

ÅRSAK

Selv om det forskes på er det ingen som vet grunnen til at noen får skoliose. og den kan ikke forebygges.De spør jo personer som har skoliose spørsmål, meg spurte de om det var noen andre i familien min som hadde det ( Verken mamma, pappa eller søsteren min har det. Eneste i familien som har det er fetteren min, men han har bare 7 grader eller noe. ). De kan spørre om luftveisplager og hjertesykdom. Men om det går i arv eller om det har noe å si med luftveisplager og hjertesykdom er ikke kjent.

PLAGER

Deformeringen kan blant annet føre til trykk på lunger og andre indre organer, nakke- hodepine, muskelplager og stivhet.

BEHANDLING

skoliose behandles dersom kurven er over 20 grader. I de aller fleste tilfeller behandles dette med et korsett fram til skjelettet er utvokst.

 


Sånn kan et korsett se ut. Den kan også være mer solid. Det spørs jo helt hvordan skoliosen er.
I noen tilfeller må man operere, sånn som jeg. Jeg tror det er hvis ryggen er over 40 grader skjev at operasjon blir anbefalt.
Det er veldig gode prognose, men det er lang opptreningstid.  

Nå vet dere litt mer om hva skoliose er og jeg også!
om dere har noen spørsmål er det bare til å stille de i kommentarfeltet.
Dette var jo litt genererell informasjon, så jeg kommer til å lage et innlegg om hvordan min skoliose er og hvordan vi oppdaget det.



 

INFORMASJON

Hei.                                                                                                                                                                                                                                                                                                 Jeg heter Rikke og er 15 år. Jeg bor i Meland litt utenfor Bergen.                                                                                                                                                                                     For under et år siden fikk jeg diagnosen skoliose, det er en genetisk feil i ryggen som gjør at ryggraden vrir seg og vokser skjevt. Jeg kan forklare det bedre i et senere innlegg. For meg var det ikke noe annet å gjøre enn operasjon og nå nærmer den seg veldig, så tanken bak denne bloggen er at familie og venner skal kunne følge med tiden før operasjonen, når jeg er på sykehuset og tiden etterpå. Jeg har familie som bor litt spredt og ikke alle har mulighet til å være her, men jeg vet at de kommer til å lure veldig på hvordan det går og da er det bedre for meg og for dem at jeg lager denne bloggen så de kan følge med på. Jeg håper selfølgelig også at bloggen vil hjelpe andre i samme situasjon. Jeg lover at dette ikke skal bli noe klageblogg for da er det jo bare kjipt å lese den, men jeg kommer til å være ærlig om hvordan jeg har det frem mot og etter operasjonen. Denne bloggen hjelper også meg til å sortere tankene mine.

Jeg håper at bloggen min vil være til glede og nytte for familie, venner og andre som lurer på hvordan jeg har det.

                                                                                                                                                                                        

 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Design av:

Ingvild Aasheim hits